Last legion - the story of a sole survivor

[lastlegion]

Heisann, jeg sitter og skriver litt på en historie. I første omgang kommer en del historisk bakgrunn, som jeg har researchet på slik at det ikke blir helt urealistisk. Noen har sikkert veldig bra peiling, og kanskje bedre enn meg, så om det er en feil, får dere veldig gjerne si fra i kommentarere, bare husk at jeg ikke er historieprofessor og deler på denne historien med dere i håpet om at den kan underholde litt.

Roma og Germania
Mellom år null og 400 e.Kr. (cirka) var Europa oppdelt av grensen mellom Romerriket og barbarene – livlig handle foregikk på tvers av grensen, med krigstokter fra både den ene og andre siden inn i mellom.
Romerriket ekspanderte nordover i Europa ved hjelp av både militær overlegenhet, diplomati og handel. Den langvarige suksess i Nordeuropa og Germania skyldtes både den velorganiserte store hæren, men også allianser med germanske høvdinger og såkalte klient- eller lydstater utenfor Romerriket, der Roma kunne stole på et visst mån av oppbakking.
Ekspansjonen var dog ikke utelukkende en suksess. I år 9 e.Kr. tapte Romerriket et av sine aller største slag, som til i dag er kjent og bakgrunn for mange bøker og film. I Teutoburgerskogen i det nåværende Osnabrüch i Niedersachsen i Nordtyskland ble statholder Publius Quinctilius Varus lurt i bakhold av et forbund af germanske stammer, som ble ledet av høvdingen Armenius eller Hermann. Etter et blodbad av et slag, som pågikk i tre dager ble 30.000 mann – en tredjedel av Romerrikets samlede militærstyrker – drept. Det var hele tre romerske legioner samt hjelpetropper. Dette resulterte i at Varus selv begikk selvmord og romerne måtte trekke seg tilbake og gi opp grensen langs Elben. Deretter ble Romerrikets nordgrense langsmed Rhinen og Donau.
Varus-slaget ble et vendepunkt for Romerrikets ekspansjon i Nord-Europa, og romerne satset på diplomati og handel framfor militær styrke etter slaget.

Samfunnsklasser i Roma
Befolkningen i Roma var delt inn i patrisiere, plebeiere og proletarer. Dette gjaldt utelukkende bystaten Roma, mens de andre italienske stater under Romerriket ikke hadde samme rettigheter som romerske borgere. Fordelingen mellom klassene var bestemt av arv og eiendom. Patrisierne var overklassen og hadde monopol på alle høye stilinger i Republikken, og eide store deler av rikdommen. Det fantes dog også noen mektige og rike plebeiere, men som utgangspunkt var plebeierne en borgerklasse med færre rettigheter enn patrisierne.

Plebeierne var en blandet klasse, og bestod av alt fra mektige handelsmenn, til fattige bønder og vanlige håndverkere med eiendom.
Endelig var proletariatet de eiendomsløse, som kun eide seg selv og sin arbeidskraft. Navnet deres kom av proles - avkom - som var det eneste de bidro med til staten. Proletariatet var fritatt for skatt og militærtjeneste, mens både patrisiere og plebeiere pliktet militærtjeneste, dog med stor forskjell i rang. Proletarene hadde dessuten liten eller ingen politisk innflytelse og ikke rett til politiske embeder.
Slaver og frigitte slaver var aller lavest rangerende i Republikken, og hadde som utgangspunkt ingen rettigheter og var ikke å regne som romerske borgere – slavene ble betegnet som en del av eiendom blant dyr og redskaper – de firbeinte dyr; kuer, sau, hund osv. og de tobeinte – slavene.
Fordelingen mellom de to bestemmende sosiale klassene var bestemt ved arv. Patrisierne tok monopol på alle de høye stillingene tidlig i republikkens historie. Med det tok de også til seg store deler av rikdommen. Historiske kilder viser at det fantes noen få mektige plebeiere, så rikdommen var ikke bare i patrisiernes hender. Patrisierne mistet gradvis sitt enevelde i republikken, og i det andre århundre før Kristus var det i praksis bare de religiøse titlene de hadde monopol på.
Forholdet mellom plebeiere og patrisiere endret seg i løpet av Romerrikets eksistens, hvor plebeierne fikk større grader av makt, og større lovmessig likestilling med patrisierne. I årene etter Kristus, hadde patrisierne fortsatt større eiendom og rikdom, og dermed mere politisk makt, men lovmessig sett var plebeier og patrisiere i stor grad likestilt, med mulighet for sosial klatring. Det var likevel kun de rikeste og mest maktfulle plebeiere som ble en del av patrisierne. Patrisierne hadde fortsatt enerett på en del religiøse titler og ritualer.
Romerske navn var ganske spesielle. Romerne brukte kun ganske få, velkjente navn, og alle menn hadde et fornavn, kallenavn og slektsnavn. Antall slektsnavn var også ganske begrenset, så kallenavnet var nødvendig for å kjenne forskjell på den ene og andre Marius Caelius. Kvinner hadde ikke noe eget navn, men ble oppkalt med en kvinnelig versjon av slektsnavnet – eks Julia som da er en del av slekten Julius. Alle døtrer het da Julia, og fikk vanligvis også enten et kjælenavn eller blir kalt Julia den ynger/eldre o.l. for å kjenne forskjell. Egne egentlige kvinnenavn fantes ikke.
Kvinner var i det hele tatt underlagt mannen, og hadde svært få rettigheter og muligheter i det romerske samfunn. Fattigdom, dårlig kost, sykdom, og særlig barnefødsler tok hardt på kvinner, som ofte ble prioritert lavest. Det romerske samfunnet var et samfunn med stor ulikhet, og et stivt klassesystem, med få muligheter for å kjempe seg ut av fattigdom, og få eller ingen instanser, der fattige kunne få hjelp. For mange var livet kort, fattig og barsk med en ofte brutal utgang i form av sykdom eller ulykker.

[lastlegion]

neste del av den hiostriske bakgunnen: Det romerske militær
Romerrikets soldater eller legionærer var utskrevne borgere fra Roma med borgerrettigheter og kom fra både plebeierne og patrisierne , altså både bønder/borgerskapet og overklassen/aristokratiet. Proletarene hadde hverken rett eller plikt til å bli soldater.
Romerrikets hærenhet var bygget på utskriving av soldater og besto i sin storhetstid av 100.000 mann fordelt på ti legioner, men bestod i høy grad av frivillige.
I tillegg til legionærene bestod den samlede romerske styrken også av Auxilia-tropper, som bestod av bønder og frie innbyggere (peregrini) i de italienske stater, og tildels fra andre stater og stammer underlagt Roma. De tjente oftest et annensteds enn i eget hjemland, for å minske risikoen for større troskap til egne ledere, og for å øke romaniseringen av provinser. Auxiliaen utgjorde opp til 3/5deler av Romas hærstyrke, og var ofte spesialiserte troppe, som bueskyttere, lett kavaleri og annet. De fleste soldater i auxiliaen var også frivillige.
I det tidligere keiserdømme ble auxilian en mere fast del av den romerske hærstyrken, og ble et stående korps med standardisert struktur, utstyr og tjeneste. Etter denne perioden var auxilia og legioner temmelig likt trent, og kunne delta i kamp på like fot.

Vi kaller fortsatt militæret etter det latinske navnet for en soldat – miles. Hæren var militia og kommandanten magister militiae. Den tidlige romerske hæren var en bystatshær bestående av borgere, og veldig få var karrieresoldater. Borgeren skulle selv betale sin utrustning, og var inndelt i forskjellige klasser med egen våpentyper. De fleste var hoppliter – soldater til fots, utrustet med spyd, skjold og hjelm, hvilket var en utrustning flertallet hadde mulighet for å skaffe.
Hæren var da inndelt i centurier – hundremannsavdelinger, men etter at Romerriket begynte sine ekspansjoner i Gallia i starten av 400-tallet, ble det nødvendig å reorganisere hæren. I realiteten kunne en centurie bestå av ned til 60 mann. Centuriene ble inndelt i ti contuberniae, hvor soldatene delte telt, muldyr til transport og annet fellesutstyr som kokekar.
I starten av 400 tallet ble også legionene, bestående av 60 centurier innført. Tre centurier vare en manipel. Legionene kjempet da i tre linjer , hvor maniplene var stasjonert i intervaller. I den tidlige hæren hadde flertallet soldater vært småbrukere og bønder, men denne klassen hadde nesten forsvunnet, og dermed ble det romerske militær profesjonalisert med større rekruttering fra lavere klasser, og med en loving på egen jord etter endt tjenestetid (25 år) ble det attraktivt å være karrieresoldat. Dette styrket status og makt for generaler, som da fikk større innflytelse, hvor Julius Cæsars er ett velkjent eksempel, der han som legat (general) og karrieresoldat brukte hæren mot staten og endte opp som keiser.
Legionene og hæren spilte en stor rolle i Romerrikets historie, og med overlegen taktikk, disiplin og utstyr var de mange fiender overlegne, selv om de ofte var i undertall. De fleste motstandere var ikke organiserte hærer, men stammer og folkeslag under en eller flere høvdinger, og dermed langt mindre organiserte enn den romerske hæren. Hæren var klar over sin betydning, og ble derfor en viktig politisk faktor. Det var stort sett bare i Roma, de hellenske statene, og enkelte bystater med underlagte provinser i Mellomøsten og Nordafrika at man fant organisert militær – mange influert av Roma og hellenske stater.
Organisering av militæret i Romerriket
Omtrent 50 legioner er kjent, men det var aldri såpass mange aktive legioner på en gang. Gjennomsnittlig var det 28 legioner aktive. Med varierende antall man på melon 3000 og opp til 8000 kunne den stående hæren være på 150-160.000 mann. Legioner ble identifisert med nummer (angitt med romertall) og navn – ofte var de oppkalt etter området, der man gjorde tjeneste en guddom som tjente som skytsgud, eller særlig heltemodige slag.
Legio I til IV var konsulenes hærer med to legioner under hver konsul, og resterende legioner ble innkalt ved behov
De første legioner var samlet av og underlagt en general, og ble oppløst når denne generalen døde eller sluttet i militæret. Flere permanentert legioner ble opprettet for å styrke lojaliteten mot keiser fram for generalen som samlet legionen. Dette førte også til en standardisering av legioner, og individuell historie og stolthet over å tilhøre en bestemt legion.
Kommandoveier
Legionene ble kommandert av en legat, på rundt 30 år. Legatembedet var en del av det romerske embetsmannsverket, som var aldersbasert på en rekke embeter, man skulle ha gjennom livet.
Under legaten var seks valgte militærtribuner, hvo fem var stabsoffiserer, mens den siste var en adelsmann på vei mot senatet og rollen som legat.
Medisinsk stab, ingeniører, administrasjon og leirkommandantur hadde egne offiserer. I tillegg var det offiser for særlige grupper i militæret som prester og musikere.
Enheter:
Kavaleriet var den mest prestisjefylte enhet, og bestod av unge menn fra adel og rike familier. Her kunne de oppnå et godt rykte som basis for en framtidig karriere. Alle kavalerister skulle selv betale utstyr og hest, og derfor var de stort sett utelukkende fra de høyere klasser. Kavaleriet angrep fiendens flanker, kom raskt til unnsetning og fungerte som mobil styrke. De ble kommandert av decurioner. Kavaleriet var delt op i lett og tungt kavaleri, hvor det tunge hadd mest prestisje. Det lette kavaleri besto også av utskrevne soldater med særlig talent og yngre menn fra overklassen.
Det lette infanteri var en videreutvikling av hopplittene. Hovedvåpenet var tunge spyd, og de ble brukt, hvor det var behov i slag.
Det tunge infanteri var hovedenheten i legioner. De var utstyrt med sverd, og et kort spyd, pilum. Her skulle soldaten også selv betale utstyret.
De ynge soldater ble kalt hasati og sto i forreste rekke. Principes var mennene i sin beste alder i slutten av 20-årene og begynnelsen av 30-årene var i andre linje og triarii var veteranene som sto i tredje linje og sjelden var i kamp.

I republikkens senere år ble maniplene erstattet av kohorter som basisenhet. En kohorte var 6-8 centurier. Centurier ble ledet av en centurion med en oprio som assistent. Oprio skulle kunne lese og skrive, hvilket ikke ellers var krav for soldater.
Offiserer i Romas legioner
De høyere offiserer
De høyere offiserer var vanligvis adelen og rike slekter.. Øverst i legionskommandoen var legatus legiones – legionslegat som var kommandant for en hel legion. Han ble utnevnt for 3-4 år av keiseren og kunne gjenutnevnes. I provinser med flere legioner hadde guvernøren den overordnede kommando for alle styrker.
Tribunus Laticlavus var nestkommanderende, og ofte ung med lite militær erfaring.
Praefectus Castorrum var leirprefekt. Gjerne en veteran, forfremmet fra centurion.
Tribuni Angusiclavii , smalstripete tribun, bestod av fem tribuner fra ridderstanden, og var oftest profesjonelle offiserer. De hadde stort sett alltid mere militær erfaring enn den bredstripede tribun, men var lavere i rang.
Primus plius – første spyd - var den kommanderende centurion i første kohorte og seniorcenturion i legionen. Han fikk inntrede i ridderstanden ved ferdig tjeneste og tjente 60 ganger grunnlønnen.
Mellomoffiserer
Centurion – leder i den enkelte centurie. De var profesjonelle karrieresoldater og hadde kommandoansvar i kamp og leiransvar for legionærene. De fleste ble forfremmet fra lavere rang, men kunne også ble innsatt av keiser eller høyere embetsmenn.
Lavere offiserer
Aquilaifer – ørnebærer som bar legionens standard utformet som en ørn. Det var en stor vanære å miste ørnen, så posisjonen var viktig og utsatt under slag.
Signifer var tegnbærer, som bar centuriens standard i form av et spydskaft med medaljonger og en åpen hånd som symbol på lojalitetseden mot keiseren.
Optio var nestkommanderende i centurien. De skulle kunne lese og skrive.
Tesserarius var optios hjelper.
Cornicen var hornblåser og sammen med sigiferne viktige for å holde sammen på centuriene i kamp. De formidlet også kommandoer gjennom hornsignaler.
Imaginifer var bildebæreren som bar keiserens bilde som påminnelse om lojalitetseden til ham.
De laver offiserer var oftere innkalte soldater og kom gjerne fra lavere lag av samfunnet.
Hæren under det tidlige keiserdømme
Varusslaget fant sted i år 9 under de første år av det tidlige Romerske keiserdømme, under Markus Antonius. Det er denne tiden vi befinner os i, med militær organisasjon og politisk styre.
Under borgerkrigene i Republikken, hadde blitt opprette mange nye legioner under enkelte genrealer, og dermed var det plutselig mange tvillinhglengioenr emd samem navn. Disse ble lagt sammen til en oransiasjonog på sluttena v brogerkrigen ble legioenen algt sammen fra rundt 50 til 28 legioner under Augustus. Soldatenes lønn ble også regulert, slik at alle fikk samme lønn alt etter rang. Auxiliaen ble økt, så den inneholdt nesten like mange menn som legionærstrykene. Pretorianervakten ble også opprette som keiserens personlige styrke. Legionen ble også gjort permanente, i stedet for at man rekrutterte til hver kampanje, og fik en permanent base i det romerske keiserdømmet.
Det viste seg å være en effektiv og økonomisk omlegging av militæret, og ble fulgt av etterfølgende keisere, inntil man nådde et antall på 30 legioner under Pax Romana.
Under keiserdømmet hadde legionene mye å si for det politiske spillet, og kunne ha avgjørende betydning for hvem som satt som keiser.

[lastlegion]

Varus' siste legionær
Sextus Severus Caelius meldte seg frivillig som legionær, da muskler og skjegg begynte å vokse. Som sjette sønn i en fattig håndverkefamilie med lite eiendom kunne han ikke regne med å arve fra familien, og derfor var det like godt å bli soldat. Faren Gnaeus var selv veteran, og hadde fått sin eiendom og slått seg ned som smed og giftet seg med en kvinne halvt så gammel som han selv, og gjort henne gravid den ene gang etter den andre, inntil hun hadde født sju sønner og fire døtre, hvorav tre gutter og to døtre hadde overlevd fødsel og småbarnsårene. I den siste barnefødselen døde ikke bare barnet, men også moren, som aldri hadde hatt annet kallenavn enn sin fars datter, og deretter sin manns kvinne. Det eneste kallnavn hun hadde likt var når barna ropte på mamma, men med en forduken og lat veteran til mann hadde livet vært for tøft, og kroppen hennes gav opp alt for tidlig. Sextus var da 10 år gammel, og jobbet hardt for føden. Nå faren ikke var full, var han en utmerket våpensmed, og det fantes godt med bestillinger. Pengene som kom inn gikk dessverre like fort ut igjen, brukt på vin, spill og kvinner. Sextus eldste søster forsøkte å holde sammen på familien og fóre opp sin yngre søsken, men flyktet snart inn i ekteskapet med en eldre mann – han var hverken vakker eller rik, men til gjengjeld en mild og vennlig mann, som tillot henne å ta med seg de to yngste søskene inn i ekteskapet. Dermed var Sextus den yngste i en familie av menn ledet av den hardbarka Gnaeus, som regnet med at de selv klarte å finne mat og ta vare på seg selv. Sextus hjalp farne i smidjen, løp ærender og ble satt til de syslene ingen andre gadd. Den gamle husslaven moren hadde brakt med inn i familien var ikke mye tess, og klarte knapt å bære vann inn fra brønnen.
Som 15åring hadde Sextus meldt seg frivillig til legionens 25 år lange tjeneste, og ble tatt inn umiddelbart – selv om han var en slank unggutt med spirende bart og man egentlig skulle være 17, så rekrutteringsoffiseren potensiale – og kjente i øvrig godt den gamle Gnaeus, som i dagens anledning hadde satt bort vinen, og sørget for at hans yngste sønn ble palsert i rette legion* - XVII – hvor han selv hadde tjent. I mellomtiden hadde Legion XVII blitt flyttet fra Nordafrikas behagelige klima, hvor Gnaeus hadde tjent, og opp til den germanske grense, hvor Romerriket ekspanderte. Etter all tumulten under de republikanske borgerkrigene, Julius Cæsars død og Markus Antonius overtakelse av tronen som keiser, hadde troppene blitt re-arrangert og flyttet rundt, så ingen kunne finne ut av noenting. Gnaeus var muligens en gammel fyllik som var mere interessert i unge damer enn sine egne sønner, men han hadde stor respekt for sønnens valg om å bli legionær, og visste hvor tøft livet var i den romerske hær. Han hadde sett rikelig med unge menn dø for sine øyne, og visste at det var viktig med god opplæring under en dyktig centurion.
’Disiplin’, brølte han ’ Følg disiplinen, gjør som centurion sier, og husk at du er en hvalp uten vett i skallen! Der inne i de forbanna tåkeskogene dør unge menn som deg hver dag, fordi de tror at de kan alt og vet alt. Du vet ingenting, og kan knapp nok holde på et sverd. Gjør som de befaler, tren hardt, være en broder mot dine contuberniae,og husk at ditt liv ikke lenger tilhører deg – det tilhører keiseren og dine medlegionærer. ’
Sextus hadde ikke overveid at han faktisk kunne dø av å være legionær, eller hvor mange som aldri fullførte tjeneste. Men han var heldig og kom ikke i kamp før han hadde vokst godt til og fått solide muskler og disiplinen under huden. Gnaeus' lobbyarbeide hadde fått Sextus under en dyktig og erfaren centurion, som visste hvordan man styrte en gjeng unggutter i retning til å bli erfarne og lojale soldater.